Gaver og livshistorie

Jeg tror jeg skal la være å begi meg ut på noe så ambisiøst som å la bloggen fungere som julekalender med oppdateringer hver dag. Til tross for at jeg har tid til det;) Jeg har hatt juleferie i en uke allerede, og har fått mange fine dager sammen med Kjetil. Kjenner at det er godt å få slappet litt av, november ble ganske travel. Men vårens pensumbøker er allerede på vei fra play.com til meg, så jeg har litt å holde på med. Forhåpentlig vis får jeg jobbet litt også.

En av de tingene jeg har rukket, er å kjøpe julegaver. Har et par stykker igjen, men ikke noe stress. Jeg klarte til og med å kjøpe to julegaver til Endre, så glad er jeg i broren min;) Fikk heldigvis inngått en byttehandel med Ingvild, så hun gir den ene.


I tillegg til julegaver fikk jeg kjøpt kjempefint innpakkingspapir hos NoaNoa i Stavanger. I fjor begynte de å selge ruller med papir og små gaveesker til inntekt for et barnehjem, og jeg synes at papiret er kjempefint! Koselig og nostalgisk. Det med skrift på er egentlig helt sort på "fremsiden", men kan brukes begge veier. Egentlig er jeg ikke en "papir-saks-lim"-jente, men julegaver er alltid koselig å bruke litt ekstra tid på.

På søndag fikk jeg en uventet gave som jeg satte stor pris på. Morfar har brukt en del tid de siste årene på å skrive livshistorien sin, og på søndag fikk jeg min "bok". Den starter når han ble fisket i Breiavatnet med sukkerkavring (i Stavanger trodde man ikke på storken), og slutter med et bilde av to fornøyde pensjonister (mormor og morfar). Innimellom er det historier fra barndommen, stedene han arbeidet, og ikke minst hytta som ligger på verdens vakreste sted. Mange av historiene kjenner jeg igjen, men jeg hadde sikkert glemt dem hadde det ikke vært for at jeg nå har dem nedskrevet. Et lite stykke familiehistorie som også gir et bilde av hvordan det har vært å leve i Stavanger de siste 75 årene.

Hva jeg egentlig strikker...

Julegave til Kjetil!

Så slipper han å fryse om natta;)

Et lite strikketøy...

...er fint å ha om kvelden når man er trøtt av å lese. Sammen med en god kopp te, stearinlys og fin musikk er det (som regel) veldig avslappende.


Hva tror dere dette skal bli?

Gleder vi oss?

Fullstendige skattelister kan utleveres i elektronisk form til pressen.

Jeg liker ikke at skattelistene er offentlige. Ikke fordi jeg har så mye å skjule (det er strengt tatt ikke så veldig mye å skjule...). Men fordi skattelistene har gått fra å være tilgjengelige til å bli gnidd inn i øynene mine samme hvor mye jeg prøver å unngå det. Etter en rask tur innom nettsidene til VG, Dagbladet, Nettavisen, Aftenposten og Dagsavisen (til og med Dagsavisen, sukk) har jeg blitt tilbudt å se hvem i den nye regjeringen som tjener mest og minst, hvem som betaler mest skatt i Norge, hvem som ikke betaler skatt men som allikevel er uforskammet rike, hvordan jeg skal forstå listene, hvordan jeg skal sammenligne inntekten til vennene mine på Facebook og hvor jeg kan diskutere om fotballspillere tjener mer enn de fortjener.

Jeg bryr meg ikke om at andre mennesker kan se hvor mye penger jeg har tjent i det siste. Det jeg oppfatter som et problem er at en dag i året omdannes mer eller mindre seriøse nyhetsformidlere til Se & Hør. Jeg leser aviser fordi jeg ønsker å oppdatere meg på hendelser og situasjoner som er viktige og relevante. I dag må dette vike for overflødig informasjon som ingen egentlig trenger å vite.

Vi lever i et samfunn der vi allerede sammenligner oss med andre i alt for stor grad. Bedrer jeg mitt forhold til andre ved å vite hvor mye penger de har? Får jeg større tillit til de som styrer landet fordi jeg vet hvor mye de tjener? Jeg tror at kravet til informasjon etter hvert ødelegger viktige verdier som jeg ønsker at et samfunn skal bygges på, og offentliggjøringen av skattelistene er bare et eksempel på dette.

(Overskriften er hentet fra § 8-8 i Lov om ligningsforvaltning).

Mitt verdensbilde endret seg radikalt på lørdag.

Husker dere sangen:
Det bor en baker, i Østre Aker
Han baker kringler og julekaker
Han baker store, han baker små
Han baker noen med sukker på.

Plutselig innså jeg at Østre Aker faktisk ligger i Oslo. Så det idylliske bildet jeg hadde av en baker som bodde på en liten øy med et bakeri på (som jeg tror er hentet fra en helt annen sang, men det er nå så) er knust. Jeg klamrer meg til håpet om at det i det minste gikk en trikk forbi huset der bakeren bakte. For da blir det litt sånn Kardemommebykoselig.

For godt til å være sant?

De siste dagene har jeg lest noen artikler, kommentarer og blogginnlegg som jeg ønsker å anbefale. Alle tre handler om kriminalitetsbekjempelse i ulik form, men med litt forskjellig bakgrunn og litt forskjellig fokus.
Den første er skremmende i sin optimisme, og viser hvor langt noen ønsker å strekke seg for å få et samfunn uten "kriminalitet". Jeg setter kriminalitet i anførselstegn, fordi den neste kommentaren viser at også nulltoleransen lett kan føre med seg ny kriminalitet. Konsekvensen av et overvåkningssamfunn kan resultere i økt politivold. Det lette valget blir plutselig valget mellom to onder. Det både artikkelen og kommentaren viser at det som virker i New York ikke nødvendigvis virker i Norge.
Blogginnlegget viser at Norge, til tross for at vi er flinke på mye, fremdeles sliter med å overholde sentrale menneskerettigheter. Vi er ikke så flinke som vi tror. Men vi har gode muligheter til å bli bedre!